Briter uten klær

Det fine med å være høy, er at jeg ikke trenger å gå kledd i syke klær for å skille meg ut. Du ser meg, uansett. Jeg er tross alt et hode høyere enn de fleste. Da jeg bodde i England, opplevde jeg at dette ikke var tilfelle for de britiske kvinnfolkene. De var, for å si det mildt, ganske så lettkledd. Om de var ute etter oppmerskomhet eller at de rett å slett ikke hadde råd til å kjøpe et litt større plagg, er uvisst. I løpet av et halvt år, hadde jeg sett flere pupper hengendes ut av kjoler og truser som kommer til syne under toppen, som forøvrig skulle være en kjole, enn jeg noen gang har sett i løpet av hele mitt liv. For å si det slik, de kunne enkelt løst det ved å ta turen innom TopShop og avdelingen “Tall” for å funnet seg en fin kjole som i alle fall dekket rumpen. Det er trolig i dette sekundet at du tenker “så ekstremt kan det da ikke være?” Jo, så ekstremt er det. Jeg kom tilfeldigvis over en artikkel i The Daily Mail, som illustrerte problemet ganske så bra. På en novemberskveld gikk kvinnene kledd slik:

Hvor er jakkene?! Strømpebuksene?!?!!?

Det er ikke rart jeg følte jeg så ut som en nonne i York. Men jeg vil heller være en frisk nonne, enn en lettkledd kvinne med både lungebetennelse, frostskader og bronkitt. Plutselig synst jeg ikke kommentarene “Where are you from? You’re wearing so much clothes” fra britiske mannfolk var så rare likevel.

Fun fact: York er en by med mye turisme, og mange nordmenn reiser dit. Jeg kunne peke ut nordmennene på lang vei.

Redd for svenske leger

Jeg har mange sære fobier. Jeg er redd for seilbåter, blant annet. Men det er jo ikke så rart, da hver eneste gang du ser de på film, ender det med 1) en hai spiser opp båten, 2) en kjempestorm kommer og båten forsvinner eller 3) du drukner. Men det var i grunn ikke det jeg skulle prate om. Svenske leger, var det.

Da jeg var yngre, type 10-11 år, måtte jeg fjerne en føflekk. Siden jeg var nesten to meter på det tiden også, var jeg ikke som alle andre småunger. Føflekken måtte fjernes, og to sprøyter med bedøvendes ble satt. Dette var mitt første møte med å fjerne føflekk, og jeg var midlt sagt litt engstelig. Sprøyter går fint, kniver er noe annet. Det startet fint, den ene siden ble skjært i. Deretter oppstår problemet. Min lange kropp (og det faktum at jeg ikke er en strek, akkurat) resulterte i at jeg trengte litt mer bedøvende enn en vanlig 10-åring. For å si det kjapt, brutalt og ærlig: Jeg kjente at han skjærte ut høyresiden av føflekken “nej, du skal inte kjenne smerte nu”. JO, jeg gjorde faktisk det! Kjente og at han sydde det igjen. Etter det ble jeg, naturlig nok, redd for svenske leger. Da neste føflekk skulle fjernes, måtte mor pent be om at datteren hennes ikke skulle til noen svenske leger.

Det var ikke eneste gangen jeg fikk for lite heller. Da jeg ble 14 år, måtte jeg fjerne et eller annet mellom fortennene. (meg og medisinske uttrykk, er ikke lett gitt) Jeg så ut som Kurt Nilsen før, for å si det slik. Og regulering alene fungerte ikke, så et eller annet måtte fjernes. Jeg fikk riktig nok massevis av sprøyter i trynet, fyllt av bedøvendes. Følte hele meg var bedøvet. Ting ble skjært bort, ting ble sydd i munnen og sim sala bim så var jeg ferdig. Alt fint så lang. Smertestillendes ble skrevet ut til tiden etterpå, og vi var klar for den tre-timers lange bilturen hjem. Men det gikk ikke lang tid før tårene rann og smerten ble for mye. For lite smertestillendes atter en gang. Tilbake til sykehuset for å be om mer, med meg som bevis. “Denne jenten trenger mer enn vanlige doser for 14-åringer.”
Det var i grunn ikke det verste med denne hendelsen. Etter at jeg var ferdig fikset, sa de til meg “Ja, nå kan du fortelle vennene dine at du har utført en kosmetisk operasjon. Er ikke det kult?”
Jeg trodde jeg skulle dø av flauhet….
Fun fact: Da jeg var liten og lav (ikke i forhold til jevnaldrede, men forsatt lav sammenlignet med voksne) var jeg blond. Så skjøt høyden i været og håret ble plutselig mørkt. Bildebevis:

Jeg er hun til venstre, til høyre sitter søsteren min som er velsignet med å normalhøyde.

Fordeler og ulemper – en oppsummering!

Nå har jeg blogget i fjorten dager. Fjorten hele dager. For å oppsummere litt, har jeg laget en liste av fordeler og ulemper av å være høy.

Fordeler:
Du når alt på de øverste hyllene, og din romkamerat bruker deg gjerne for å teipe inne din tredje romkamerat.
Du kan bruke toppen av klesskapet til å oppbevare rot, og du trenger ikke en stol for å stable ting opp på klesskapet.
Du ser alt!
Du skaper en illusjon av makt ved å røyse deg opp i en opphetet diskusjon.
Folk husker deg. «Hun der høye, du vet…»
Gleden av å endelig finne en lang nok bukse.

Fine, lange buksen.

Fascinasjonen av å bare nå en mann opp til skuldrene. Det har skjedd en gang i mitt liv, og jeg husker det som om det var i går. For en spenning det var. Fyren var langt over to meter høy, for å si det slik…

Ulemper med å være høy:
Det kan være svært vanskelig å finne lange nok bukser og store nok sko (med mindre du går for manneconverse, slik som meg)
Dyner blir fort forkorte.

Vanskelig å se, men FOR KORT dyne...

Du må vise legg i en alder av 13 for å betale barnebillett.
Du blir tatt for å være en lærer på ungdomsskolen.
Du er alltid den høyeste. Uansett kjønn. Men et lite oppmuntrenes ord på slutten: Det vil alltid være et tre eller to som er høyere enn deg.

It's hug a tree day!

Fun fact: Visste du at makshøyden for å være en del av US space shuttle crew er 1.95 meter? Now you know!

How to date a tall woman if you’re a short man

Fun fact: Se slutten av videoen.

Frekke ansatte

Jeg har i grunn aldri tatt meg nær av at folk kommenterer høyden min, eller skostørrelsen min. Heldigvis. Likevel har jeg full forståelse for at andre synes det er noe flaut å spør etter en sko i størrelse 42, eller større, i en skobutikk. Det er ikke før i det siste at jeg har tørt å sagt høyt hva skostørrelse jeg har. Mange, meg inkludert, føler jo at med en gang en går opp i den skostørrelsen eller større, blir det manneføtter.

En bekjent av meg bruker også størrelse 42 i skostørrelser. Da hun var 17-18 år gammel, dro hun inn på en skobutikk. Der fann hun de nydeligste skoene, som hun gjerne ville prøve.
– Unnskyld, du har vel ikke denne i størrelse 42, sa hun med en beskjeden stemme.

At hun ikke likte å fortelle skostørrelsen sin til andre, var svært tydelig.

– STØRRELSE 42?! Hahahaha, nei du. Vi selger selvfølgelig ikke så store sko, ropte den ansatte tilbake mens hun lo høyt.

Det hele endte selvsagt med tårer.

Personlig kjøper jeg bare Converse, da ingen ser at det er sko for menn jeg bruker.

Less fun fact: De aller fleste skobutikker tar bare inn damesko opp til størrelse 41. De som tar inn sko opp til størrelse 42, har bare et lite utvalgt av sko i den størrelse. En må ofte komme i løpet av de første dagene etter varelevering for å sikre seg et par sko i den størrelsen.

Walk Tall Shoes

De fleste gleder seg til å bli 18 år gammel og endelig kunne flashe legget mens de kjøper sin første lovlig sekspakning. Jeg har vist legg siden jeg var 13, jeg. Og ikke for å kjøpe alkohol. Neida, jeg måtte vise legg for å få betale barnebillett på bussen og ferjen.
– En barnebillett, takk.
– Er du sikker på at du er barn? Du skal vel strengt talt betale voksenbillett.
– Jeg er jo bare 13 år!
– Kan jeg få se legg?!

Og det var mitt første møte med å vise legg.

Fun fact: Det finnes en nettside som heter «Walk tall shoes». Dette er en nettside for menn som trenger litt hjelp på høyden for å nå opp til sin frue…

Det obligatoriske jeg-er-høy-bildet

Miranda og Siv, one of a kind

Dette har vært en svært dramatisk dag, da mine to gullfisker holdt på å dø. Ikke så rart, siden gullfiskbollen knuste. Det blir dermed en kort post, da jeg må tilbringe litt kvalitetstid med Bob Kåre og ThaiPai.

Ja, jeg er tydligvis så sær…

Uansett. Flere og flere forteller meg at jeg må se en serie på BBC som heter Miranda. Hvorfor? «Du ligner sånn på hun» er svaret jeg får. I spenning satte jeg på et youtubeklipp av denne Miranda-serien. Tre sekunder senere, satt jeg igjen med frykt.

Du vet den følelsen du får av å se på noe urovekkende, og du klarer ikke å slutte å se? Slik opplevde jeg det. Så jeg så mer og mer og mer. Til slutt innså jeg, dessverre, at de hadde rett. Oppførselsmessig er vi skummelt like.

Fun Fact: Miranda, som hun også heter i virkeligheten, er 185. Det er TO cm høyere enn meg det. Og fremdeles kan hun akkurat jobbe for Widerø. Om hun går på intervju på ettermiddagen, vil hun trolig være litt lavere. Kroppen blir kortere på slutten av dagen. Så vet du det.